............................................F-14 B Tomcat på Hadeland.

Jan H. Meyer har prøvet en flysimulator og snakket med konstruktøren Rune Karlsen.

– You have arrived at your destination.
Den amerikanske damestemmen i bilens GPS-navigatør avsluttet veivisingen ved en enebolig øverst i boligfeltet øst i Brandbu ved Ransfjorden. Huset lå pent til omgitt av en liten hage. Det sto en bil i oppkjørselen foran garasjen. Navneskiltet på døren opplyste at her bodde Asbjørg og Rune Karlsen. Husverten åpnet da vi ringte på, hilste vennlig, inviterte oss inn i stuen og bød på kaffe.
– Jeg har vært interessert i fly, flyging og ellers alt som er mekanisk siden jeg var liten, svarte Rune på standardspørsmålet vårt, – Jeg bygde min første radio da jeg var 12. Jeg fikk tak i gamle radioer, plukket dem fra hverandre for å finne ut hvordan de var bygget opp, lærte meg fargekodene for verdier på komponentene og slikt. Det var før de integrerte kretsene kom for fullt, jeg lærte meg hva transistorer og dioder og andre komponenter kunne brukes til og lagde mine egne kretser. Så kom jeg over en forretning i Oslo som solgte elektroniske byggesett. Jeg spiller litt gitar og bygget min egen gitarforsterker. Det var en stor jobb å bygge den, jeg satt på hytta og loddet den sammen mens de andre var ute og badet. Det var ikke elektrisitet der, de lurte jo på om jeg var blitt rar. Jeg varmet loddebolten på en propanbrenner. Egentlig  skjønte jeg vel ikke egentlig hva jeg gjorde, men jeg fikk den til å virke. Senere lagde jeg en haug med slike byggesett, timere og blinkere og andre grunnleggende apparater. Det er i grunnen det jeg har som bakgrunn i elektronikk. Greia mi ute i garasjen er i grunnen bygget opp på samme måten. I tillegg til dette har jeg altid likt å forme ting og har evne til å se tredimensjonalt hvordan ting blir ut fra tegninger.
– Flyinteressen min har jeg tatt ut i modellflyging, fortsatte han, – Jeg har eksperimentert med mine egne konstruksjoner og drevet en del med fjernstyrte helikoptre. Det har gitt meg innsikt i servoteknologi og slikt. Jeg lærte meg faktisk å fly helikoptre før jeg begynte med fixed wing. Det var helst mangel på baner som førte til at jeg begynte med helikoptre. Men det gikk jo med noen av dem før jeg lærte å fly dem ordentlig. Når det er sagt vil jeg understreke at jeg liker å se modellen så lik originalen som mulig og fly den slik originalen flyr. Fixed wing begynte med en Cub-modell som jeg har fløyet på flottører oppe ved hytta.
         Rune tenkte seg om et øyeblikk, – Jeg har lært meg å sveise, nok til å sveise sammen for eksempel rammen som jeg har bygget simulatoren på. Kort sagt er jeg vel en slags altmuligmann med litt kunnskap og ferdighet på mange felter. Jeg har et lite verksted i garasjen med noen små maskiner, dreiebenk, fres og boremaskin som egner seg godt til modellbygging. Jeg har i grunnen alltid likt å lage ting, gjerne av tilgjengelige materialer, slikt som andre ser seg liten nytte i. Men kan vi ikke gå ut i garasjen og prøve simulatoren, så får du se selv hva det er?
         Han reiste seg, gikk foran ut og åpnet garasjeporten. Vi skjønte hvorfor bilen sto ute. Bygningen var ikke større enn en kan vente av en garasje til én bil. Innenfor døren sto det en arbeidsbenk til venstre. Det var ingen tvil om at den var i stadig bruk. Bak i garasjen hang det et forheng og til høyre sto simulatoren, en avskåret cockpitseksjon med en del apparatur omkring. Det var forsåvidt plass til bilen også, men neppe når det skulle gjøres noe enten det var flyging med simulatoren eller andre aktiviteter. Det var kald vinterdag ute, Rune var rask med å lukke porten bak oss og tente propanovnen som sto midt på gulvet.
         – Det blir fort litt lunk av den, sa han, – det blir behagelig å være her om litt.
         Simulatoren var bygget som slike ofte er, en full cockpit med instrumenter og tilsynelatende alt utstyr, windshield med siktemidler og tilstrekkelig skrog til å skjule innmaten. Skrogdelen var dekorert med påmalte merker og anvisninger til bruk av redningsutstyr, advarsler og markering av aksessluker. På “skutesida” foran cockpit var det malt syv siluetter av MIG-29. Det betyr vanligvis syv luftkampseire mot MIG-29. Foran skrogseksjonen hang en hvit duk, oppe på canopy var prosjektøren til det visuelle systemet montert. Den bevegelige delen av simulatoren sluttet like bak utskytningssetet. Bakenfor var det kabler og hydraulikkledninger pent ordnet i tykke bunter, et omfattende koplingsbrett og en PC med to skjermer.
– Simulatoren er bygget rundt Microsofts Flightsim 2004, forklarte Rune, – PC-en  som kjører Flightsim står i nesen på modellen. Der er den lite tilgjengelig. For å nå den har jeg koplet den via nettverk (LAN) til PC-en her bak. Der kan jeg kjøre instruktørens panel og der har jeg to skjermer. Den ene viser det visuelle bildet, altså det som prosjektøren viser på duken foran cockpit, den andre og tastaturet blir systemkonsoll. I cockpit finner du en alminnelig Flightsim stikke og rorpedaler. Der har jeg bygget på mine egne ting. Det består dels av litt hydraulikk, dels en PLS (Programable Logic System) som sørger for at ting skjer i rekkefølge og med riktige tidsintervaller og så er det en del elektriske og mekaniske innretninger som illuderer slikt som skjer i flyet. Det kan være denne her, han pekte på en kjølevifte fra en PC som var skrudd fast bakpå seteryggen, – Jeg har skrudd en skrue i ett av bladene for å gi den ubalanse. Den lager en grei illusjon av vibrasjon. Et annet eksempel er noe tilsvarende som styres av PLS-en og som illuderer det lille og ikke helt synkrone dunket fra dørene til landingslysene når de lukker seg. Noen av instrumentene og manøvereringsorganene er gjengitt på skjerm, mens noen av viserinstrumentene er bygget rundt modelflyservoer. Viseren har jeg skrevet ut på en skive av folie og montert den over en utskrift av instumentfjeset. Servoen sørger for rotasjon til riktig posisjon. Men la meg demonstrere den for deg, så kan du ta deg en tur etterpå. Jeg må lukke canopy for at det visuelle systemet skal vise riktig, men du kan se inn i cockpit bakfra.
         Rune fant fram en hjelm med mikrofon fra et skap, tok den på, klatret opp stigen på siden og satte seg til rette i cockpit. På forhånd hadde han plassert “flyet” på enden av bane 12 på Kjeller, prosjektøren viste bilde av rullebanen og landskapet rundt på skjermen foran nesen. Han gikk gjennom startsekvensen for hver av motorene, de tente med rumlelyd og et lite “poff”, det ble liv i motorinstumentene. Rikelig med lavfrekvent motorlyd strømmet ut av en høytaler under simulatoren.
         – Jeg har prøvd å lage det så likt F-14-cockpiten jeg kan, forklarte han, – I throttlekvadranten finner du to throttler, flap-håndtak og bryter til speedbrake. På det venstre sub-panelet finner du understellshåndtak, varsellys og indikatorer og parkeringsbrems. Til venstre på instrumentpanelet har du flapindikator, G-meter og thrustmetere. Midt i den lavere delen av instumentpanelet står noen skjermer, fra venstre motorinstrumenter, GPS-skjerm og radiopanelet til Flightsim. Over disse finner du farts- og høydemåler og flightdirector/ADI. I windshield er det en AOI (Angle Of Attack Indicator) og en fast “HUD” (Heads Up Display). På høyre side er det en del brytere og en liten track ball til å manøvrere radiopanelet med. Alle knotter og brytere har en funksjon.
         Vi tok bort stigen, Rune lukket canopy og vi flyttet oss rundt til baksiden for å se inn i cockpit over skulderen hans. Han valgte take-off flap og skjøv begge throttlene forover forbi merket for etterbrenneren. Motorlyden økte kraftig, den projisjerte rullebanen begynte å røre seg. Airspeed økte jevnt og fort, ved 170 knots hevet han nesen, horisontlinjen foran flyet sank ut av syne. Det ble liv i VVI (Vertical Velocity Indicator) og høydemåler. Han valgte hjul opp, lydbildet fikk et lite tilskudd av hvinelyd fra hydraulikken og tydelige dunk da hjulene kom på plass i brønnene og dørene lukket seg bak dem. Han flatet ut i noen få tusen fots høyde og rattet rundt i Østlandsterrenget en stund. Hele turen forgikk i garasjen i Brandbu, reglene for minstehøyde gjelder ikke innsiden av garasjer. Han bød på på lowpass over topper og gjennom dalfører. Terrenget sopte livaktig forbi i windshield. Etter en stund manøvrerte han seg inn på en long final til bane 19 L på Gardermoen, reduserte farten og rekonfigurerte. Nye lyder fra hydraulikken og dunk da hjulene kom i lås. “Hankatten” satte seg pent på banen. Rune bremset ned til taksfart før han svingte av på en taksevei og fortsatte til terminalbygningen. Throttler i tomgang, parkeringsbrems på og han åpnet canopy og ba om stigen.
         Så var det vår tur. Vi entret stigen og  fikk anvisning om hvor vi kunne trå og lirket oss på plass. Rune hadde flyttet simulatoren tilbake til den samme banen på Kjeller. Motorene gikk, vi behøvde ikke gå gjennom hele oppstartsekvensen. Mellom bena våre på setet sto en gul ring med svarte stiper, den omgås vanligvis med svært stor respekt i en virkelig cockpit. Mannskapet sitter på en ladd og armeret rakett, i vår tid var det en kanon. Uforsiktig omgang med den kan resultere i ufrivillig og brå utgang fra cockpit. Vi kastet et spørrende blikk på Rune.
Han gliste, – Du kan jo prøve å dra i den!
         Opptuktelsen fra gammelt gikk over nysgjerrigheten, vi liker helt bestemt ikke å leke med redningsmidler og utsatte saken til debriefing.
Rune gikk fort gjennom hvor de viktigste instrumentene og kontrollene var plassert, hvilke airspeeds og throttlesettinger som ble brukt for de forskjellige fasene av en tur. Vi lukket og låste canopy. Stikke, throttler og rorpedaler var på rett sted, hender og føtter fant raskt fram. Vi valgte takeoff flap, tok av parkeringsbremsen og skjøv throttlene rolig fram til full thrust. Rullebanen begynte å røre på seg, setet klemte til i korsryggen for å markere aksellerasjonen.
         Når en flyr en ny type trengs det tid til å vende seg til maskinens oppførsel. Flygeren skal vende seg til hvordan den med sin masse, motorkraft, forhold mellom rorkrefter og forandringer i pitch, roll og yaw virker. Man kan tenke på det som en justering av koeffisientene i et reguleringssystem. Vår egen erfaring med jagerfly er førti år gammel og begrenset til typer med mye mindre ytelse enn F-14.
         Det første tilpasningsproblemet meldte seg med en gang, holde retningen langs rullebanen. Siderorfunksjonen virket ganske stiv, ikke så rart for et fly med F-14s masse, det ble litt veiving nedetter rullebanen før vi fant det rette trykket og retningen roet seg. Aksellerasjonen var rikelig, vi nådde raskt rotasjonsfart, løftet nesa og var ”airborne”. Opp med hjula, vi aksellererte til klatrefart før vi tok inn takeoff flap. Flyet/simulatoren var forbløffende stabilt i pitch, det var lett å etablere og holde en markert nesestilling. ”HUD”-en hadde markert en horisontlinje som var til god hjelp for å velge stillingsreferanse. VVIen pekte lystig opp, høydemåleren snurret raskt. På kort tid viste den 15.000 fot. Vi senket nesen, lot hastigheten øke til 400 knots og reduserte throttle til 30 – 35 % thrust. Som vanlig satt det en fireveis vippebryter for pitch- og roll-trim på stikka. Den hadde mindre effekt enn vi hadde ventet, det var lett å etablere høvelig trim og trimmen forandret seg lite med hastighet.
         Vi suste av gårde sørøstover. Med 400+ knots er det ikke lang vei til Sverige, landskapet skled radig i vei under oss. Vi la på krengning for å etablere en sving tilbake mot gamlelandet. Og fikk øyeblikkelig en overaskelse. Stivheten i pitch var ikke på noen måte tilsvarende i roll og det utspandt seg en liten kamp for å holde ting på rett kjøl. Nå vet vi av erfaring at fly (eller simulatorer) med hydraulisk hjelp til å bevege kontrollene bruker et system for å illudere rorkrefter på stikka. Resultatet blir ofte at det skal ganske små trykk til for å endre stilling. De gangene vi  har hatt hendene på slike maskiner for første gang har vi alltid opplevd at det tar litt tid å vende seg til riktig dosering av kontrollutslag, flyet ”vagger” en stund før ting faller på plass. I en simulator skal forandringen i bilde (foran flyet) i tillegg beregnes av en prosessor og må nødvendigvis ta litt tid, selv om det neppe dreier seg om mer enn millisekunder. Den lille forsinkelsen kan lure flygeren til å  oppfatte at lite skjer og legge på mer kontrollbevegelse. Når så responsen kommer er det en reaksjon på hele kontrollbevegelsen og virkningen er mye større enn ønsket. Det resulterer uvegerlig i en liknende motkorreksjon, reaksjon tilbake og svært uelegant manøvrering. Det krever bevisst og sterkt disiplinert selvkontroll for å få orden på kardinalretningene i tilværelsen. Vi fikk etter hvert orden på krengningen også og oppdaget at at hver gang vi la på krengning og trakk gjennom en sving, reagerte setet med å klemme til om de aktre kropsdeler, altså for å simulere g-last.
         På samme måte som Rune hadde demonstrert nøt vi utsikten og følelsen av å dundre rundt i terrenget på Østlandet, suse over topper, klemme oss nedi dalførene og dra ”hankatten” rundt i trange svinger med tent etterbrenner uten å frykte telefon fra tårnet på OSL etter landing eller brev fra Luftfartstilsynets juridiske avdeling lenger ut i uken. Det var ordentlig moro og vi storkoste oss.
         Men tiden stopper ikke, det ble tid for å bringe ”flyet” tilbake til Terra Firma. Litt instruksjon fra bakom skulderen i å sette opp GPSen var nødvendig . Vi fant veien til long final til 19R på OSL, reduserte farten og rekonfigurerte. Ved å legge senteret i ”HUD”-en på landingsmerket på banen og regulere throttle med referanse til hastighet og AOI nærmet vi oss landing på foreskrevet måte. Men da bakken nærmet seg kom problemet med overkontroll av krengning tilbake igjen med uformisket stykke. Dersom noen hadde fløyet en slik short final hadde det blitt oppslag med krigstyper i boulevardpressen. Vi bet stoltheten i oss, tross alt var det bare lureri for sansene. Vi aksepterte at ”hankatten” stoppet i gresset til venstre for  rullebanen. Rune kom med stigen og vi krabbet ut av cockpiten igjen. Da først la vi merke til at vi var godt varme i trøya.
         – Vi har prøvet både fixed base simulator for F-16 og full flight simulator for B-737. Vi opplever din simulator som noe et sted mellom de to. F-16 simulatoren hadde et fenomenalt visuelt system med nesten 180 graders utsyn fra cockpit. Full flight simulatoren var bare litt dårligere utstyrt på den siden, til gjengjeld hadde den store bevegelser i seks akser. Sammenholdt med erfaringene fra disse to nokså forskjellige simulatorene er vi er skikkelig imponert over realismen du har fått til med enkle midler.
– Størelsene på garasjen min begrenser selvfølgelig hvor mye jeg kan gjøre både med det visuelle systemet og med hvor mye bevegelse jeg kan gi simulatoren, svarte Rune, – Slik det er nå er er det bare et begrenset utsyn forover gjennom windshield. Bevegelsen på rammen cockpiten er montert i er 15 grader opp og ned i pitch og 15 grader til høyre og venstre i krengning. Det er hydrauliske aktuatorer som sørger for det. Det er slik jeg legger inn turbulens også. Og altså effektene jeg har bygget inn i setet.
         Setet ja, det begynte å ane oss hva slags lurium Rune kan ha lagt inn der, – Hvordan virker egentlig utskytingsringen foran setet?
         – Den setter i gang en simulert utskyting, selvfølgelig. Simulatoren lager en rakettlyd, det løses ut et dunk i rammen og simulatoren stenger ned, gliste Rune.
         Slik nå.
         Litt etter satt vi ved bordet i stuen igjen, – Hvor lenge har du holdt på å bygge simulatoren?           Rune regnet litt i hodet, – Det er noe over tre år siden jeg flyttet til dette huset. Den første tiden gikk med til oppussing og jeg bygde garasjen. Jeg har nok brukt et par år på simulatoren. Avisene rundt her begynte å skrive om den for et års tid siden. Da var selve simulatoren med bevegelse og slikt ferdig. Det eneste som manglet da var vel huden på skroget. Jeg har jo utviklet den litt etter det, mest justeringer i oppførsel. Rolf Meum var her og har prøvet den. Han hadde noen anbefalinger når det gjaldt hvordan stikka bør virke.
         – Vi la merke til at den var ganske stabil i pitch, bemerket vi, – For vår del slåss vi mer med den i rollaksen. Vi kan egentlig ikke si om det skyldes manglende ferdighet for vår egen del, eller om det er forsinkelsen i videoprosseseringen. Begge deler kan opplagt overkommes med trening. Du fløy den jo støtt og godt selv.
– Det er ikke så vanskelig å justere følsomheten, det gjør jeg i programmet. Det blir letter å fly den visuelt når jeg får bygget ut det visuelle systemet. Jeg har planer om å montere to prosjektører til for å få bilde til begge sider av cockpit også. Foreløpig har jeg ikke plass til det.
         – Har du noen ide om hvor mange arbeidstimer du har bruket på simulatoren?
– Jeg tror ikke jeg kan avlegge regnskap for den tiden jeg har brukt. Det er vel slik med en glødende interesse, det spiller liten rolle hvor mye tid som går med. Det har helst vært slik at jeg har ruslet ut i garasjen for å stelle med mitt når Asbjørg har sittet og sett på fjernsyn om kveldene. Jeg har forresten ikke vært helt alene om arbeidet. Det finnes tusenkunstnere i alle bygdelag. Jeg har av og til fått hjelp av noen slike rundt her. Ellers blir det en del sosial aktivitet rundt simulatoren. Da den var funksjonsdyktig første gang ble den innviet med en grillfest. Det slenger også innom venner fra tid til annen for å slå av en prat og gjerne fly en liten tur med den.
– Vi har sett innom hjemmesiden din (www.Simulatordrift.no). Du må ha ry som litt av en Reodor Felgen i området her?
         –  Jeg har egentlig ikke noe i mot det. Jeg liker både Aukrusts humor og portrettet han tegner av sykkelrepratøren svært godt. Og ja, jeg ser lett hva du mener. Jeg vil nok endre på  hjemmesiden for flysimulatoren snart. Det har seg slik at jeg er malermester og har drevet et malerfirma i mange år. Det har kommet til et punkt hvor det er høvelig å overlate driften av firmaet til noen andre. Jeg er snart femti og synes det er på tide å finne på noe annet å gjøre. Nå har jeg denne glødende interessen som opptar meg og jeg vil forsøke å gjøre levevei ut av den. Jeg har ikke ambisjon om å løfte simulatoren min til et nivå hvor den kan sertifiseres, men den kan godt brukes til å gi folk opplevelser. Jeg tror jeg har vist at det går an å gjøre det til en overkommelig pris. Jeg har kontakt med Innovasjon Ringerike og Hadeland. Der får jeg hjelp og litt støtte til å sette opp et firma. Det er foreløpig i startfasen, men om en to tre måneder vil jeg ha kommet mye lenger. Så får vi se, avsluttet Rune.
Vi takket for praten og ønsket lykke til.